Solen

Solen er den store livgiveren, det har mennesker erfart til alle tider. Solsymbolet er eldgammelt i den nordiske kulturhistorien. På helleristningene, bergbildene som går tilbake til bronsealderen tusen år før vår tidsregning, er det risset runde solsymboler.

Også for vikingtidens mennesker var solen avgjørende. I eddadiktet Voluspå, ”Volvens spådom”, forteller den synske spåkvinnen om alt det merkelige som skjedde i urtiden, da verden og menneskene ble skapt. Det var en tid da sol og måne ennå ikke hadde funnet sine baner på himmelen.

Den norrøne mytologien forteller om raske hester som trekker solen oppover himmelhvelvet, de heter Årvak og Allsvinn. Et skjold er plassert foran solen slik at ikke jorden skal ta fyr av heten fra himmellyset.

Svart sol
Men mange farer truer livet og lyset: en ulv renner ustanselig etter solen for å sluke den. Solulven er et varsel om Ragnarok, verdensundergangen, de nordiske folkenes store redsel. Den skjøre verdensordenen skulle en gang bryte sammen. Den verste av alle kommende ulykker,
er at solen blir borte. Volven truer med ”svart blir sol somrene etter”.

Skinnende sol
Men det er håp om en bedre fremtid. Volven ser en ny verden stige opp av ruinene etter den gamle som gikk til grunne i Ragnarok. Solsymbolet brukes for å skildre den paradisiske fremtiden. Stedet der de gode menneskene skal leve i fremtiden, er skinnende som sola.